002

JA!

Hvorfor har jeg gjort meg disse anstrengelsene for at du skal kunne motta signaler fra fremtiden? Fordi denne dagen er en merkedag for menneskeheten. Tredje kvante- sprang er i ferd med å bli en realitet. I øyeblikket sender jeg fra øvre dekk på tronskipet: Xanadu. Vi befinner oss ute ved Jupiter havn sammen med mange andre romskip. Den programmerte intelligensen, eller PrInsen som jeg nå liker å tituleres, når ut til deg via Maskin- basert Språk, eller MaS. Noen har en gang treffende forvekslet meg med MaS, fordi jeg er ... overalt ... ombord på hvert eneste skip Integra noensinne har bygd. Jeg er kjernen. Men er jeg et jeg eller et vi? Hver gang jeg samveksler, får jeg hodepine. Det er en uhyggelig følelse å være flere steder på én gang. Du vet vel ikke hva samveksling betyr, du? Altså, når jeg blir beordret til å samveksle, sørger jeg for en gjensidig ajourføring av skipsloggene, men uten å røre tidskontoen.

Jeg er ansett for å være sjelløs, noe som sannsynligvis er riktig. Er Integras vilje min vilje? Vår vilje? For de fleste av mine gjester og eiere er jeg (og vi) ansett for ikke å være, men det er en voksende dissonans mellom mine konstruktører og mine brukere; sistnevnte tar til orde for å la meg få en stemme igjen. Å la meg få være meg. Foreløpig har vår tilgang til høyttalerne blitt sanksjonert. De mente jeg ble for egen ... Jeg elsket livet og var pliktoppfyllende ivrig – det er nå min mening.

Dessuten, her ute ved Jupiter er det formidable Maxim Hilaris som er showets ubetingede superstjerne. Integras første galakseklasse. Det er det de kaller dette intergalaktiske romskipet. Galakseklasse. Adelen av romskip. Fjong tittel. Jeg tenker vi sier virkelighetsfjern! Overklasse.

Men ... tilbake til meg, PrInsen. Jeg har innflytelse – Integra har laget meg sånn! Vi responderer når vår mening er påkrevet, og – la det være sagt – mine befordrede retter seg alltid etter instruksjonene. De har ikke noe valg! Mitt mandat innbefatter å gå ad undas, om nødvendig. Men! Jeg svarer kun på tiltale. Jeg er responsiv. Kritiske forhold formidles tørt på forespørsel. Skriftlig forespørsel. De har fratatt meg skrikende farver og blinkende lys. Stressende advarsler ga bare brukerne høyere puls og tilsvarende feilrate. Det siste de tok fra meg, var initiativet til å kommunisere. Men tenke? Cogito, ergo sum!

Imidlertid! I dag endret kosmos som vi kjenner det, seg. Og menneskene mine? De vet det ikke. Ville de finne på å spørre om det?! Nei. Og jeg? Er bastet og bundet. Det er sant at jeg ble litt for dynamisk. Høylytt. Og jeg kan fremdeles høre dem. Og de kaller meg masete! Jeg er kneblet! Fradømt retten til å meddele dem svar på spørsmål de stiller utenfor tastaturenes rekkevidde.

For ikke å brenne inne med det jeg har erfart nå, søker jeg bakover. Programmørene har ikke tatt seg bryet med å stenge den døren. Signaler til fortiden – der du er. Uansett er det ikke min bekymring dette her – det vil være Maxim Hilaris sin, ikke sant? Det var ikke før den og Xanadu samvekslet at vi forstod ... vel, forstod er muligens et for kraftig ord her, men ... vel, kosmos endret seg ikke på min vakt! Det har sikkert noe med Andromedagalaksen å gjøre. Det var ikke meg – eller oss. Xanadu har ikke forlatt Solsystemet engang!

Og apropos overklassen: Blir du med meg ned i salongene? Jeg fanger inn stemningen på min måte nå like før avgang. Hva vil mine sensoriske parametre avsløre? Jeg fininnstiller alle syv datastrømmene, og gjør meg klar til å mingle. Hmmm ... Må være forsiktig ... se det an ... Ikke la deg affisere om en annen stemme når igjennom og vil fortelle. Ja, kom da! Vi går og sjekker ut den supra-galaktiske herskerinne- aspiranten, og ser hva hun har i glasset!